Scooter – God Save The Rave | Et konseptalbum fra oven

På det tredje året etter ventetiden de troende kalte “Forever” (som også var navnet på det forrige albumet) kunne man for nøyaktig 2 uker siden, den 16. april 2021, bevitne Scooters oppstandelse – en opplevelse så kraftfull og allmektig at selv den kvasseste benekter står i fare for å bli konvertert: De 3 vise menn er tilbake, og med seg har de… selve lyset.

Ja, denne gangen er det et religiøst bakteppe bak albumutgivelsen til de 3 vise technoherrene fra Hamburg. Selvsagt er det med humor og glimt i øyet – men likefullt har undertegnede bevitnet at dette alene var nok til å få et par fans til å rope “blasfemi” og erklære at de nektet å følge Scooter videre, ettersom H.P. Baxxter, ifølge coverdesignet, sammenligner seg selv med Jesus Christ himself.

Jeg har nå hatt to hele uker til å nyte Scooters nyutgitte album, “God Save The Rave”, med 15 nye spor.

Ved første gjennomhøring hadde jeg dempet forventningene – til tross for at de på Scooter-gruppen på FB som hadde snikhørt låtene før lansering, var nesten utelukkende positive til det de hadde hørt.

Å si at denne gutten er over snittet begeistret for Scooter, stemmer nok bra.

Og det i seg selv er verdt å merke seg: Siden jumpstyle-rotingen til Scooter i 2007 og ikke minst albumet “The Big Mash Up” fra 2011, hvor de eksperimenterte med alt fra dubstep til mainstream-oppgulp man hørte på radio og i klubber (som de forøvrig bare lagde mer av i årene 2014-2017), har ikke fansen vært nådig ved nesten hver eneste singel- og albumutgivelse.

Faktisk har denne misnøyen vedvart godt inn i nåværende “chapter six”, hvor Sebastian Schilde har tatt over spakene, etter Phil Speiser, som tredjemann i gruppen.

Deres første singel, “Rave Teacher” (2019) fikk regelrett slakt av de fleste “hardkjernefans”. (Ja, her på Glabladet slår vi et slag for fornorsking når vi kan, u catch my drift?)

Deretter fulgte tittelsporet “God Save The Rave” fra samme år, som de gjorde sammen med Harris & Ford. To nye singler skulle følge i 2019; “Devil’s Symphony” og “Which Light Switch Is Which?”, før …

2020: Corona, lockdown og kanselleringer

Som et slag i trynet (eller planet på Mars-størrelse som dundrer inn i Jorden), kom corona-pandemien og snudde opp/ned på tilværelsen til oss alle, i mars 2020.

Som følge av dette, ble etter hvert bortimot alle bransjer påvirket og ettervirkningene av dette merker vi fortsatt. Musikkbransjen, som vi alle vet, var selvsagt intet unntak her.

Faktisk ble frontmann H.P. Baxxter smittet av koronaviruset kort tid etter vi stengte ned i fjor vår. I et intervju med tyske Sat.1, uttalte han i høst dette:

– Jeg må si at det var det mest ufarlige aspektet i år. Seriøst. Jeg er 56 år, jeg har røykt i 40 år, og jeg tenkte “Å gud, la oss se hva som skjer nå.” Men det var mer som en mild forkjølelse for meg, og slik tror jeg mange opplever det. Men jeg har hørt om mer alvorlige tilfeller også, så en må være forsiktig, men jeg var heldig som fikk et mildt tilfelle.

I det samme intervjuet ble han spurt om hvordan 2020 opplevdes for ham, hvorpå han svarte: “Det har vært et drittår”.

Fullt forståelig med tanke på alle konsertene og opptredene de måtte avlyse, og inntektene de gikk glipp av. Trolig synes nok H.P., som så mange andre, at den voldsomme nedstengingen av samfunnet har vært overdrevet.

Skulle det herske noen tvil, burde singelen “FCK 2020” fra i fjor høst pulverisere den en gang for alle. Men gled deg (alt ettersom?) – den er inkludert på albumet!

Én ting som har vært godt med fjoråret, både for Scooter og alle andre band og artister, er at det har blitt mye tid til overs til å jobbe i studio.

Og når vi nå sitter her med albumet “God Save The Rave” foran oss, kan det trygt konkluderes med at det har kommet noe godt ut av det.

Et album med et tema og en rød tråd

Med den pågående verdenskrisen (fremdeles) i bakhånd, er det en glede å kunne fastslå at Scooter omsider har funnet tilbake til seg selv.

Ikke bare mener jeg det er deres mest solide album på 20 år, men det bringer med seg en dypere, underliggende beskjed, for de som vil høre etter.

“There is a meaning buried within the sound…
Like a dream field in the sky while asleep on hollow ground…”

Scooter (QUIZ: Sitatet er hentet fra én av låtene nedenfor. Send gjerne inn ditt svar i kommentarfeltet når du har funnet den!)

Vanligvis er vi vant til at H.P. roper eller rapper noe som skal passe inn i gjeldende låt, uten at det skal ha så voldsomt mye dypere poeng enn akkurat det.

Og joda, visstnok er det fremdeles en del av nettopp dette, i kjent Scooter-ånd. Men hvis man kan “løfte blikket” (med ørene), danner det seg et krystallklart bilde av et budskap – noe mer enn bare nonsens, svada og “party hardcore.”

TIPS: Hør gjerne gjennom albumet mens du leser resten av anmeldelsen – det ligger på Spotify her.

Et konseptalbum fra uventet hold

Ifølge Wikipedia kan begrepet “konseptalbum” beskrives slik:

Konseptalbum er et begrep som benyttes om et musikkalbum hvor innholdet bidrar til å forme et enkelt tema eller en samlet historie; hvor hvert spor eller sang tematisk er en del av en større helhet og hensikt, eller at de kollektivt får større betydning enn de gjør hver for seg. Wikipedia

Der det var mye misnøye blant fansen (meg selv inkludert) da vi begynte å skjønne at dette albumet kom til å inneholde lite nytt materiale (hele 8 singler var allerede sluppet før albumreleasen, 9 når vi teller med “Groundhog Day”, som ble sluppet samme dag), skulle dette vise seg å være en blessing in disguise.

Å høre flere av disse singlene, i kombinasjon med noen av de nye albumlåtene, gjør at “God Save The Rave” fremstår som et sterkt album, kvalitetsmessig høyt og ikke minst, med nevnte underliggende røde tråd.

La oss ta en nærmere titt (øh, eller lytt, da):

1. “Futurum Est Nostrum” 1:48

Introen er det ikke mye å si på. Den fungerer som det den er ment som. Med religiøse over- og undertoner, er det klart at vi snart vil være vitne til et under (*badam-tsssj*)… Vi blir geleidet av en dyp, allmektig stemme (er det Gud? Det er ikke H.P. Jeg tror det er Sebastian – synes i hvert fall jeg hører et hint av gebrokken, tysk aksent). :lol:

Ellers er dette en helt standard intro, ganske typisk for å innlede et “dance”-album. Vi mangler vel bare den obligatoriske nedtellingen fra 10, så hadde den vært 100%, sånn sett. Merk: Jeg er glad nedtellingen på 10 er fraværende!!!

2. “God Save the Rave” (med Harris & Ford) 3:12

Og med ett er vi i gang. Her får vi første smakebit på at noe som alene fungerer på én måte (“God Save The Rave” er et typisk dance-anthem hvor main synthriffet/melodien kan sammenlignes med Groove Coverage og andre leverandører av cheese), i en samling på et konseptalbum som dette, fremstår som noe mye mer.

Lite visste Scooter i 2019, at det som den gang trolig var ment som en artig henvisning og parodi på “God Save The Queen” (H.P. er tross alt fanatisk interessert i Storbritannia), i løpet av 2020 og 2021 skulle få en helt annen – og svært relevant betydning (“God Save Musikkbransjen”), hvorpå et album med “religiøse” (under-) toner (“fra oven”) (hehe) skulle fungere så ypperlig som dette, for å få frem  at man “aldri må stoppe showet”…

3. “Never Stop the Show” 3:51

Hah, *klapper seg selv på skulderen for smooth overgang*. :lol:

Selv Freddie Mercury og Queen har sagt det før: “The Show Must Go On”.

Foruten introen, er dette albumets hittil første nye låt. Lytt nøye til det H.P. sier her, sammen med det som synges av hun damen som synger et nydelig, om enn noe pop-inspirert refreng…

We are fighters… We come rising… Let our voices be a sign… We can start a revolution… We’re the heroes of our time… You’re waking all the soldiers… This is our battle cry… We can start a revolution… We’re the heroes of our time…

Kvalitetsmessig og undertegnede-ørepleasende kommer denne svært godt ut! Faktisk helt på topp! En tilsvarende kvalitet på en albumsang, må vi tilbake til Music For A Big Night Out for å finne!

Albumets beste!

4. “We Love Hardcore” (med Dimitri Vegas and Like Mike) 3:15

Opprinnelig var denne tenkt utgitt i fjor sommer eller høst, muligens i forbindelse med planlagt Tomorrowland-opptreden (som selvsagt ble avlyst). Flere lydklipp var tilgjengelig i månedsvis før den faktisk ble sluppet på singel, 19. mars(!) i år. For, allerede i fjor kunne den høres som avslutning av settet til Dimitri Vegas & Like Mike, under deres digitale Tomorrowland Around The World – fremføring.

Selv sier de to DJ-stjernene, om låten:

“Scooter are an act that needs no introduction. We’re fans of what the guys have done over the years, so this collaboration was a real fun project to be a part of, and we’re proud to welcome H.P. Baxxter and his legendary band Scooter to our Smash The House label.”

Denne er tydelig inspirert av Zombie Nations monsterhit fra år 2000: “Kernkraft 400”. Det høres lett på begynnelsen av synthmelodien, som i siste liten tar en litt annen vei, for å ikke bli blåkopi.

Alt i alt en helt ok låt, hvor jeg gjerne føler det er noe som mangler. En langt mer positiv (overraskende nok?!) anmeldelse av låten, fant jeg på nettstedet We Rave You:

“Låten sparkes i gang med den umiddelbart gjenkjennelige stemmen til Scooters frontfigur H.P. Baxxter. Introduksjonen lar lytteren få vite at de kan vente seg en sann godbit, som vekker sansene.

Som vist i tittelen er dette hardcore på sitt beste, og gjør en eksemplarisk jobb med å samle den elskelige høynivåenergien som både Dimitri Vegas & Like Mike og Scooter deler innenfor sine egne respektive signaturstiler. Vil helt sikkert gjøre rundene i festivalkretsen i år, og være en bærebjelke i mange DJ-sett, som vil få folkemassene til å bevege seg opp og ned, med jordknusende beats som forårsaker krusninger over hele verden.”

Jøss!

5. “Paul Is Dead” (med Timmy Trumpet) 2:55

Med sine 170 BPM (beats per minute) er “Paul Is Dead” å regne som et hyggelig blast from the past, med tanke på happy hardcore-sjangeren Scooter gjorde seg kjent under de første årene (hovedsakelig 1994-1996.)

Og selv om det er et kult “gjenhør” med en gammel Scooter-sjanger, lever den dessverre ikke opp til den samme kvaliteten de leverte på 90-tallet.

Man skulle nærmest tro denne ikke var produsert av Scooter, men kanskje av Timmy Trumpet, eller en random ghost producer. Den lever nemlig ikke helt opp til resten av kvaliteten selv på dette albumet.

Produksjonen føles litt flat og synthen er bare såååå 2015/16… På ingen måte nyskapende, produksjonsmessig, men likefullt en “helt brukbar” singel. (Men hvor er trompeten?! Denne “Timmy” bedriver tydeligvis falsk markedsføring!)

Utgitt 27. november i fjor, bare en drøy måned etter “FCK 2020” (se nr. 8 under), som kom ut 23. oktober, er dette det korteste oppholdet mellom to Scooter-singler noensinne, i følge mine vitenskapelige beregninger og NASA™-verifiserte hukommelse©.

Det er helt klart at i vår “streaming day and age” er dette den nye måten å slippe musikk på; i hvert fall for de 3 vise Hamburg-tyskerne. Singler på løpende bånd, gjerne opp til 4 i året, for så å samle alle sammen på det kommende albumet, hvor det da blir minimalt med nytt innhold. Noe som selvsagt er litt skuff, og jeg tar meg selv i å savne “the good old days”, med fysiske singler og CD-er som ble yndede samleobjekter for den mest (wait for it…) …hardcore fansen!

Bare spør gjeldende artikkelskriver – han har mer Scooter-innhold i samlingen enn han liker å innrømme!

6. “Bassdrum” (med Finch Asozial) 2:55

Scooters første singel i 2020 ble sluppet fredag 5. juni. Jeg kan huske at idet klokken ble midnatt fra 4. til 5. juni, satt jeg på bussen på vei ned fra jobb(!) etter å ha jobbet kveld en uke og dermed hadde fri på fredag. Bussen fra Os var kommet helt ned til Danmarksplass idet jeg kunne høre de første notene fra den etterlengtede nye singelen.

Om jeg ble imponert? Vel, nei. Ikke så veldig.

Det var en ganske enkel, simpel liten greie, mest en gimmick, som et tilsvar til at Finch Asozial (som er en tysk artist/tulling som sikkert er et morsomt fenomen i hjemlandet) tidligere på året hadde laget en sang kalt “Scooterman”, der han (uvisst om ironisk) trygler og ber om å få laget en sang med sitt store idol, selveste Scooter.

Og Scooter bare: “Your wish is my command!” (?)

Resultatet ble deres felles hyllest til basstrommen, som er helt essensiell i nettopp Scooters musikk. Bassen har de ikke spart på her, og naboene vil neppe elske deg hvis du spiller denne bittelitt for høyt, litt for sent… (speaking from experience!)

Melodien er simpel men det er noe ved den som jeg bare digger. Den er fengende. Hun dama er også, ehm, “helt ok”. :wink:

Note to eget planlagte musikk-comeback: Someone cracked a code here… take notes!

7. “Which Light Switch Is Which?” 3:22

Scooters fjerde og siste singel fra 2019, følger i god gammel “How Much Is The Fish?” og “The Question Is What Is The Question?”-ånd, hva tittelen angår. Nok et viktig spørsmål må besvares! Hvordan skal dette gå? Følg med:

Bare én måte å finne ut, vel?

Denne gangen lurer de rett og slett på hvilken av lysbryterne som er hvilken. Et gjenkjennelig dilemma vi alle kan kjenne oss igjen i, f.eks. når vi entrer et nytt hotellrom, eller har fått elektriker-fetteren vår til å ta seg av det elektriske i nybygget vi har ført opp (always a good idea – always hardcore, eh?) BzzZzzZzzZzt… *poff*

Mon tro hva det neste blir: “Where Do You Store Your Toilet Paper?” (?) :lol:

Det tok meg lang tid å klare å like synthriffet/melodien i denne, som er basert på en 90-talls “klassiker” (får en vel si, i dance-verdenen), T-Marc feat. Vincent – “Strings of Infinity”. Not my cup of tea, honestly.

Men extended-utgaven av Scooters versjon er helt vill innledningsvis, og minner oss om storhetstiden med tidligere bandmedlem og med-grunnlegger, Rick J. Jordan.

Sangen er, noe overraskende, en slags lengsel etter det å kunne holde seg evig ung. Refrenget lyder:

I wish we could stay forever young
And live each moment, try to make it fun

Da kan man jo lure på om tittelen er ment som en spøkefull henvisning til det å dra litt på årene og rett og slett begynne å rote litt. At man begynner å glemme ting man gjerne alltid egentlig har visst. H.P. Baxxter har jo rukket å bli 57 år gammel, sååå… Who knows? …

8. “FCK 2020” 3:29

Singel nr. 2 fra 2020 levner ingen tvil: For de som må ha det i klartekst, her kommer teskjeene og spiseskjeene på løpende bånd. Scooter går rett på sak:

Et overraskende usminket og “in your face”, forholdsvis negativt budskap, rett fra Hamburg-levra. Utrolig utypisk Scooter på så mange plan. Og igjen, en singel jeg ikke var blodfan av da den ble sluppet. Jeg er jo ikke kjent for å være så veldig fan av syting, klaging og å fokusere på det negative.

Men den smeller hardt og fenger bra en gang i blant når vi ALLE er møkklei restriksjoner, nedstengninger og kanselleringer.

9. “Groundhog Day” 2:53

Kan du høre alarmklokken ringe?

Singelen som ble sluppet samme dag som albumet.

Her bruker de samme paletten som i “FCK 2020” og det er urovekkende lett å høre. Men tro det eller ei, å bruke “FCK 2020” som mal var, i dette tilfellet, slettens ikke så dumt som man kanskje skulle tro.

“Living in a time loop…”

Det er akkurat som om de har gitt seg selv en ny sjanse, med samme utgangspunkt. Samme trommer, lyder og oppsett… bare for å lage noe langt BEDRE.

Min første reaksjon da jeg skjønte at to låter med samme grunningredienser ble plassert etter hverandre på albumet, var litt sånn… “Åh… var det så gjennomtenkt, da? For variasjonens del kunne de kanskje spredt disse to mer?”

Men det at de IKKE er det, samsvarer også med budskapet bak hele “Groundhog Day”. Dermed ble noe “potensielt amatør” snudd til noe “helt genialt” i mine øyne.

Dette er langt mer positivt og minner mer om Scooter slik vi kjenner dem. Det mimres om hvordan det var da samfunnet fungerte som normalt og det var tid for å gå på scenen for nok et show.

Et slags innblikk i en dag i livet til H.P. Baxxter, men under koronatiden; altså at det føles som at den samme dagen leves om og om igjen. Som i filmen med samme navn.

Kanskje en påminnelse om at hvor mørkt det enn ser ut, så har vi minnene om hvordan det pleide å være og dermed vissheten om hvordan det en dag blir igjen.

10. “Hang the DJ” 3:16

Ahh, endelig en splitter ny albumlåt!

Og her er vi i hvert fall tilbake på Scooter, slik vi kjenner dem.

Den etterlengtede sekkepipen som var lovet å gjenoppstå på dette albumet for et uvisst antall måneder siden, sammen med generelle Scooter-shouts om at de “keep the spirit alive” osv.

Jah, så mye mer er det vel ikke å si… Annet enn at denne låten inneholder min favorittdel av hele albumet. Jeg sverger, jeg brøt ut i latterkrampe første gangen jeg hørte gjennom albumet og denne låten stopper opp for å gi plass til H.P. med et viktig budskap:

“Compared to… (…)”

Well, I don’t wanna spoil it. For å høre resten av visdommen, hør låten selv! :lol:

Så jævla random!!! Hahaha… gamle gris…

11. “Rave Teacher (Somebody Like Me)” – Album Edit (med Xillions) 3:17

Bilen i videoen er kul, da.

Så var det tid for gjenhøret med the single that started it all; “Rave Teacher”, som var Sebastians første erfaring med å utgi noe med Scooter, og åpningen av “chapter six”…

Og det gikk ikke så bra. Riktignok var det noen som likte den. Men de fleste av oss som lidenskapelig deler våre Scooter-meninger på nerdete forums og FB-grupper med hverandre, vel… Vi var litt misfornøyd.

Den fungerte liksom bare ikke. Men det var i april 2019, over 2 år siden!

I anledning albumutgivelsen som kom “noe” forsinket, har de tatt seg bryet med å finpusse litt på låten, akkurat nok til at den fremstår som mer hørbar og bedre gjennomført enn den opprinnelige versjonen.

Well done, karar!

12. “Анастасия” 6:57

Så var det tid for en obligatorisk del av alle Scooters album, fra det første jeg fikk min far til å kjøpe for meg som 10-åring i 1995, til vi 26 år senere lander på det 20. albumet: En instrumental(!) låt!

Det er her perlene alltid har skjult seg, for min del, opp igjennom. Det kan bli vel slitsomt og litt i overkant mye H.P. i blant, spesielt gjennom et helt album. Da er en instrumental produksjon et etterlengtet avbrekk.

Og for et avbrekk: Ved første gjennomhøring, gikk albumet i kronologisk rekkefølge, uten stopp, og da denne kom, falt jeg nærmest inn i den hypnotiske transen som trance er oppkalt etter. Og ironien er at dette ikke engang er det man kan kalle reinspikka trance. Det er faktisk mer techno!

Ekte techno, that is. Noen forståsegpåere kalte faktisk dette Scooters første virkelige techno-låt. Og det kan godt hende det stemmer. Dette med sjangerhysteri holder jeg meg i stor grad unna. Selv hører jeg innslag av både techno og trance i denne. De lærde får strides, hvis de vil, men “Anastasia” (som de russiske bokstavene egentlig betyr) er kvalitet.

En særdeles hyggelig overraskelse på albumet!

13. “Devil’s Symphony” 3:05

Singel nr. 3 i 2019 – og av chapter six forøvrig.

Dette virker mest som et spontant innfall som H.P. fikk etter å ha sovnet foran TV-en med filmen Black Swan og Natalie Portman i bakgrunnen. “Whoah, guys! I’ve got this amazing idea! Something never been done before; Swan Lake, but in techno version!:lol:

At det (noe repetative) resultatet faktisk ble sluppet som singel i tillegg, viser, om ikke annet, at terskelen for å gi ut singel-låter er lavere enn den har vært før. Men don’t get me wrong – jeg liker denne!

Ensformig og gjentagende til tross – H.P.s åpningslyrics her, er noe av det feteste han sier på hele dette albumet. Det rimer og matcher musikken med såpass kirurgisk presisjon at undertegnede selvsagt kan den utenat! (Er du “heldig” får du kanskje høre en gang!)

Ellers tilbyr ikke denne så veldig mye til lytteren. Men vi noterer oss nok et “nod” til Russland, med denne. I tillegg til Anastasia, hører vi glimt av en russisk kringkasting av noe slag, både i introen og albumets siste låt (nr. 15 nedenfor).

Mon tro hva Pyotr Ilyich Tchaikovsky, som komponerte originalmusikken til Svanesjøen-balletten back in 1875-77-ish, hadde sagt om han våknet opp i dag og hørte Scooters versjon av hans verk? “Åpne opp kisten min igjen!!” (?)

(Huff, beklager overtrøtt-humoren. Denne “anmeldelsen”/særemnet landet på over 4500 ord(!!!)… Men hey – jeg har skrevet den over 3 dager og 4 økter, så resultatet ble “en smule” mer omfattende enn jeg hadde tenkt…)

14. “These Days” 4:03

Albumets “trance”-innslag er for meg noget skuffende og faktisk albumets svakeste låt. Jeg skulle ønske de hadde satset på mer oppløftende og melodisk trance her, og ikke gått i retning GOA/PSY-trance, med elementer av små synthmelodier innimellom.

En ganske døv/neddopet-aktig stemme kan høres si: “These days… They start to blend together… These days… They start to change…”

Så kan man tolke det som man vil. :wink:

15. “Wand’rin’ Star” 

Som et noget pussig avslutningsspor, finner vi en coverversjon av Lee Marvin – “Wand’rin’ Star”, fra filmen “Paint Your Wagon” (1969).

Mange lesere har kanskje hørt originalen før – men så vidt jeg kan huske var den ganske ny for meg! Så jeg tillot meg, et par dager før albumreleasen, å søke opp originalen på YouTube, for å få et bilde av hva de hadde begitt seg ut på her.

Og man kan trygt si at jeg var “in for a shock”. Noe mer utypisk Scooter skal man lete lenge etter.

Samtidig – de har gjort lignende før. På 2000-albumet “Sheffield” hadde de en coverversjon av “Summer Wine” (Lee Hazlewood – senere gjort kjent av Nancy Sinatra.) Versjonen deres var hverken “techno” eller dårlig, men faktisk veldig “analog” og tro mot originalen. En av mine guilty pleasures av Scooter… (Yup, I just said that!)

Låten handler om at sangeren er en evig vandrer – han kan ikke stå stille for lang tid av gangen. Han må videre.

“When I get to heaven tie me to a tree
Or I’ll begin to roam, and soon you’ll know where I will be”

~ Lee Marvin, og nå altså H.P. Baxxter

Lee Marvin – vandreren født under en Wand’rin’ Star. Fra filmen “Paint Your Wagon” (1969)

“Hvor har H.P. tatt dette fra?”, lurte jeg en del på i begynnelsen. Den første halvannen uken tenkte jeg simpelthen at:

  • “Vel, H.P. er jo megafan av England, og denne låten og filmen kom ut da han var en liten kid.”
  • “Han kan ha hørt den fra gammelt av, kanskje til og med ha et spesielt forhold til den.”
  • “Kanskje han har drømt om, eller spøkt med, å faktisk lage en cover av låten.”
  • “Men han måtte kanskje vente til 2021, nå som han endelig har fått dyp nok stemme, etter åresvis med røyk.”

Og det kan hende jeg har delvis rett! Men det kan også, simpelthen hende, at det ikke er verre enn følgende:

Funfact: Nevnte jeg at Scooter og H.P. er MEGAFANS av The KLF? Få andre band har påvirket deres egen stil og utgivelser i så stor grad som nettopp dem.

  • “The KLF have been imitated to some degree by German techno band Scooter, being sampled on virtually every album Scooter have released.” – Wikipedia

“Hva har dette med saken å gjøre?” lurer du. Vel, “følg med”, sier jeg:

Forleden dag kom jeg over at The KLF i disse dager, omsider har frigitt sin musikk til alle streamingservicer… Og i den forbindelse skulle jeg finne ut at de siste linjene i deres låt, “Build A Fire”, er som følger: “We’ll stop for lunch, in some taco bar. Lee Marvin on the jukebox, ‘Wand’rin’ Star.'” :eek:

Altså… Her blir ord rett og slett fattige.

It all makes sense now.

(Som om ikke dette albumet var briljant nok fra før… Wow.)

***

Konklusjon og dom

Så, hva skal man si etter å ha hørt gjennom Scooters 20. studioalbum? (Hey, gratulerer!)

Jeg gjør meg helt klart noen tanker og inntrykk om hva som egentlig formidles:

  • Terskelen for nedstenging av samfunn, inngripende regler og portforbud, samt alle medfølgende konsekvenser, kanselleringer og inntektstap, må være høy. Stilleståelse er døden. Går vi ikke fremover, fornyer vi oss ikke, og da stagnerer vi. Da er meningen med livet borte. Dette er grunnen til at mange sliter med depresjon. Både før og under corona.
  • Et stikk til den inngripende måten regler og restriksjoner har blitt prakket på oss. Selvsagt følger vi reglene etter beste evne, men det må gå grenser, skal vi utvikle oss og overleve. It’s human nature.
  • Et skråblikk og alternativt syn på hele den nåværende verdenssituasjonen, med gode argumenter som ligger bak.
  • At de formidler alt dette, gjennom sitt sedvanlige “party-ytre”, uten å være obvious about it (med et hederlig unntak av sang nr. 8) er i seg selv bemerkelsesverdig og svært interessant. Man kan nesten bruke ordet “mesterlig”.
  • I tillegg skal man som kjent ikke skue hunden på hårene. Kunst kommer i mange former og fasonger, lyder og partyshouts.
  • …for å nevne noe!

Det er merkelig hvor relevant dette også er, i forhold til personlig utvikling, og dermed Glabladet. Livet handler jo ikke (bare) om destinasjoner, men selve reisen, ikke sant? (Det er ikke bare hver enkelt låt, men helheten de utgjør i historien som fortelles.)

På godt og vondt; “keep going” når ting er vanskelig, men “keep going”, også når ting er lett. Alternativet for begge er ikke ett du ønsker å uforske så altfor mye. (Har litt erfaring med begge deler…)

Det som skjer på slutten av livet, er at kropp og sinn ikke klarer mer, det har sagt stopp og vi kan ligge oss ned og vente på døden. Den kommer gjerne fort når vi faktisk “gir opp”.

Samlet sett forteller albumet en historie. Det er et budskap her, skreddersydd mellom linjene av “partymusikk uten mening og innhold”. Jo, her er det faktisk et innhold.

I sin “med-glimt-i-øyet”-“religiøse” innpakning fremstår “God Save The Rave” som en gudegitt gave – til de som vil lytte. La oss stå sammen, la oss følge lyset. La oss ha det moro mens vi gjør det. Vi kan ha party, vi kan gjøre det hver for oss.

Rent musikalsk er ikke “God Save The Rave” det beste albumet Scooter har levert noensinne. Men det er heller ikke langt unna. “Never Stop The Show”, “Groundhog Day”, “Анастасия” og “Hang The DJ” trekkes frem som mine nåværende favoritter, men mest fordi alle disse er “nye”, mens de fleste andre har jeg hørt så mye by now, at de er “old news”.

Albumet er spekket med solide produksjoner, med en mening bak. Samlet sett utgjør de en historie, et tema og en mening.

Det albumet taper litt på i mine rent kravstore, Scooter-forventningsfulle ører, tar det på vakkert vis igjen i en overraskende, solid gjennomført leveranse av et fullverdig konseptalbum jeg ikke så komme – fra Scooter…

Guds terning er trillet, og den lander på 6!

Jeg folder mine hender og lovpriser de 3 vise menn for å ha vist meg veien.

Jeg har blitt en lyttende.

Amen.

2 kommentarer

  1. Aksjeninja 01.05.2021
  2. Sindre 01.05.2021

Legg igjen en kommentar