Scooter – Music For A Big Night Out

Scooter kom med nytt album 2. November, og som eneste nettside i Norge, gidder Glabladet faktisk å anmelde det. :)

Som noen kanskje husker, har jeg vært fan av Scooter like lenge som de har eksistert. Men etter fjorårets introduksjon av stygg house og dubstep i albumet «The Big Mash Up» (også kalt «The Big Mess Up» av fansen), var jeg seriøst bekymret for guttene. De hadde jobbet så lenge med fjorårets album, bare for å komme opp med noe som ikke minnet om Scooter i det hele tatt. Kudos for at de klarte å høres ut som «alle andre» artister der ute, men det driter fansen i. Vi vil ha den dundrende, elleville, faster-harder-Scooter-musikken som bare de selv kan lage!

Det var derfor ikke helt uten en viss grad av nervøsitet at jeg satte meg ned for å høre på Scooters nyeste album, «Music For A Big Night Out» for en ukes tid siden… Og konklusjonen? Scooter er definitivt tilbake på riktig spor!

Dette høres bl.a. i refrenget på «I’m A Raver, Baby», som selvfølgelig er en variant av Becks «Loser» (I’m A Loser, Baby…). Det høres også til en viss grad i den aller nyeste singelen, «Army Of Hardcore», hvor Scooter omsider returnerer til trance, selv om det skal sies at komposisjonen er noe i overkant simpel, når man tenker tilbake på mesterverk som «Ramp! (The Logical Song)» og «Nessaja».


Den offisielle minimixen av albumet. Her får du en smakebit av alle låtene!

«4 AM» var den første singelen fra dette albumet, en singel som skuffet mesteparten av fansen, meg selv inkludert. Dette fordi den føyde seg inn i rekken over endeløse cover-versjoner av Beverly Cravens «Promise Me», samt at det nok en gang dreide seg om kjedelig house, som sikkert ville tilfredsstilt David Guetta-fans. Heldigvis viser den seg å være den svakeste låten på hele albumet. Den etterfølges derimot av «No Way To Hide» (cover av Stevie Nicks – «Stand Back»), som faktisk viser seg å være vellykket (og hundre tusen ganger bedre enn originalen). Joda, de bruker den samme trashy-sounding damen som på «4 AM» til å synge den kvinnelige delen, men «la-la-la»-partiet som begynner 0:44 ut i låten, kombinert med oppbyggingen av det fete pianoriffet i bakgrunnen, er alene nok til å gi meg en boner, og er kanskje det råeste partiet på hele albumet. Wow, Scooter har fått house til å bli kult! :shock: Forundrer meg ei om dette blir en fremtidig singel!

At en av Scooters største inspirasjoner gjennom karrieren har vært KLF, må man være døv for ikke å ha skjønt for lengst. Men de har aldri laget en fullstendig coverversjon av dem før. Vel, nå har de gjort det, med «What Time Is Love», som faktisk er en brukbar versjon. Jeg syns dog H.P. høres litt «wannabe» ut når han prøver å etterligne rappingen fra originalen, men det for så være. En absolutt brukbar, oppdatert 2012-versjon av denne udødelige klassikeren, det skal de ha.

«Talk About Your Life» (jepp, Mike Oldfield-cover) inneholder albumets eneste “smurfestemme”, og er en vellykket retur til «Under The Radar Over The Top»-epoken (albumet Scooter slapp i 2009).

Men en av låtene som virkelig beviser at Scooter har gått mer «back to the roots» denne gangen, er utvilsomt «Overdose». Her blir vi servert en skikkelig barnslig melodi, som kunne blitt i overkant cheesy, hadde det ikke vært for at Scooter utfører det hele på mesterlig måte, med masse humor. Den er catchy, tempoet er raskt og vi blir omsider introdusert for Scooters særegne «random shouts» med publikumslyder i bakgrunnen igjen, som har vært savnet de siste årene. Denne tar bare mer og mer av jo lenger den går (kanskje like greit den kun varer i 3 minutter), og før eller siden skal jeg drite meg ut på et stakkars dansegulv til denne. Can’t wait! :D

Og det siste virkelig store høydepunktet på dette albumet, er «Too Much Silence», en trance-perle som nok en gang beviser at Scooter kan lage følsom og episk trance hvis de vil. Vokalene (som de har lånt fra en sample-pakke, men who cares) er utført av Veela på en måte som umulig kan etterlate noen gutteboxere tørre. Jeg får simpelthen ikke nok av denne, og som med all, virkelig god trance, er denne ganske enkelt ubeskrivelig. Må derfor bare høres!!!

Ellers vil jeg klassifisere «I Wish I Was» som helt «grei nok», ikke min kopp av te, men den har sine lysglimt den også (synthen rett etter trashy-kvinnelig-vokal, f.eks, for ikke å glemme teksten hun faktisk synger). «Black Betty» er en velprodusert electro-house-versjon av Lead Bellys låt med samme navn, og føyer seg dermed inn i rekken av endeløse coverversjoner av denne (tydeligvis) udødelige sangen. Og til slutt eksperimenterer de for første gang med psytrance i «Last Hippie Standing», hvor de bruker en bassdrum som virkelig gir 90’s-assosiasjoner. Låten i sin helhet bærer preg av å være litt «copy and paste», i den forstand at de samme partiene går om igjen og om igjen, og jeg føler de kunne gjort et bedre forsøk ved å bruke litt mer tid og omtanke her.

Alt i alt: Scooter er tilbake, dog i noe oppdatert 2012-utgave, men det er selvfølgelig å forvente. De følger med i tiden, men de gjør det på sin egen måte, som de alltid har gjort. Musikken lever opp til tittelen, så hvis du planlegger en ellevill natt på byen, er dette perfekt vorspiel-musikk! Likevel skal det sies at albumet kan bære litt preg av at lidenskapen for musikk er byttet ut med lidenskapen for å tjene penger. Med bare litt mer innsats, kunne låter som «I’m A Raver, Baby» og «Army Of Hardcore» vært enda råere. Men, med unntak av de 3 svakeste låtene («4 AM»«Last Hippie Standing» og «I Wish I Was»), er det lite som minner om planer for å gå av med pensjon i den nærmeste fremtid for de 3 vise menn fra Tyskland, de overlegne, ubeseirede, eneste-gjenlevende-fra-90-tallet-technoherrene som utgjør Scooter.

Terningkast 5.

«4 AM» (Video)

«Army Of Hardcore» (Video)

Legg igjen en kommentar