Hva?!?? Sindre tilbake i en vanlig jobb igjen??!??!?!

Ja, dette skjedde faktisk. Til tross for at mantraet mitt gjennom hele Glabladet-tiden var «aldri mer A4, aldri mer vanlig jobb». Og til tross for at jeg svarte kontant «Nei» på dette leserspørsmålet i sin tid. Men jo, likevel: Det skjedde. Og nå skjer det igjen!  😆

Jeg er faktisk VELDIG glad for at jeg gjorde det.

Men hvorfor gjorde jeg det?

Vel…

Nå kan jeg endelig røpe hva som skjedde i august i fjor… Hvorfor sindre.vip bla lansert med løfte om et innlegg hver dag frem til jul, for så å snu om like fort og forsvinne fra hele vip-en i 5 måneder, frem til januar i år.

August 2019

Jeg flyttet inn et nytt sted 7. august. Jeg innså kjapt at økonomisk kom det til å bli vanskelig (les: umulig) dersom alt skulle gå rundt hver måned fremover. Joda, visst var jeg godt i gang igjen med Viral’o’Mania, men det er ikke den samme pengeprintemaskinen som det en gang var. (Thank you very much for that, Mr. Zuckerberg!)

I løpet av årene 2017 og 2018 tok jeg opp noen dumme, men at the time «nødvendige» (jeg så ingen annen mulighet) lån.

Jeg, som aldri før har hatt lån eller gjeld – og som ærlig talt trodde at hvis jeg først skulle få det, så kom det nok til å være huslån. Men nei.

Jeg gikk rett i forbrukslånfellen.

Som følge av dette sitter jeg enda med to ganske betydelige lån og et kredittkort som må nedbetales.

Og da kommer all ekstra inntekt utrolig godt med.

Å være et enmannsshow kan bli veldig ensomt

…og det er sikkert åpenbart for de fleste.

Misforstå meg rett – jeg stortrives som gründer og å være min egen sjef.

Men noen ganger skulle sjefen selv hatt en god dose ekstra selvdisiplin.

Når arbeideren begynner å lengte etter nye utfordringer og sjefen er lat og tidvis inkompetent, bør det tas grep…

Når man selv er ansvarlig for alle rollene i et firma, sier det seg selv at det kan gå galt i blant.

Det blir ikke mer moro enn man lager det til selv… 😆 [Faksimile fra «våre venner» i Viral’o’Mania Enterprises.]

Bottom line: Jeg følte etter hvert som 2019 utfoldet seg, sterkere og sterkere at jeg var både lysten og klar for nye utfordringer.

Å jobbe hjemmefra, når kontoret ofte er samme sted du både spiser og sover, og du i løpet av en «arbeidsdag» ikke hilser på andre kolleger enn de egne spaltede personlighetsrollene man får, kan gjøre at man blir litt smågal i lengden. Og LEI.

Så jeg kom til et punkt der det ikke bare lenger føltes «lurt», men NØDVENDIG at jeg ga meg selv litt større og nye utfordringer igjen.

Viral’o’Mania kan, på det enkleste, drives «i bakgrunnen» – jeg trenger ikke poste nye rørende/sjokkerende innlegg hver eneste dag – jeg har tross alt 3000 innlegg i arkivet, så det er nok å ta av til de daglige innleggene jeg må legge ut på Facebook for å holde meg flytende.

Og skulle man sett – Universet/Gud/abdullah var tydeligvis på min side – innen august måned var over kom det en mulighet inn i livet mitt, som jeg bare et år tidligere ikke ville vurdert seriøst engang, men som jeg nå ikke trengte lang betenkningstid på å vurdere å takke ja til…

En jobb

Jobben ble jeg tipset om fra min far, som har jobbet på stedet siden 80-tallet, og jobben var den samme som en av de ytterst få jeg hadde før jeg startet Glabladet. En tilbakevending altså…!

De trengte folk i produksjonen fordi de hadde fått inn noen store bestillinger – så nå ble det vikariat og skiftarbeid fremover.

I utgangspunktet trodde de at de kom til å trenge folk frem til jul «og kanskje lenger», men det endte altså bare med to måneder (hele september og hele oktober.)

Min første reaksjon var selvsagt «njeh… heheh»… Men i løpet av helgen vokste denne tanken på meg, og den samsvarte så jævlig med det jeg hadde tenkt om nye utfordringer, PLUSS at jeg trengte en enda bedre økonomi fremover enn det jeg hadde fra min egen virksomhet akkurat da.

Så jeg ringte til produksjonssjefen, stilte på intervju, fikk selvsagt jobben og det føltes godt. Litt sykt. Litt uvirkelig. Men faen så godt.

Og når jeg begynte der var det ikke måte på hvor godt jeg ble tatt imot, hvor god opplæring jeg fikk (som i mitt tilfelle var mer en «oppfriskning»/påminnelse av gamle arbeidsoppgaver), og jeg trengte virkelig den mestringsfølelsen igjen. Å føle at jeg kunne noe igjen… Noe MER. At alt håp ikke var ute (selv om jeg egentlig visste det… men likevel.)

For å si det enkelt, hadde jeg på en måte stagnert litt i min egen virksomhet, og jeg trengte denne opplevelsen for å «dra ut proppen» og få litt flyt og komme i gang med ting igjen.

Jeg tror faktisk det har vært bra for min egen business og. Bare det at jeg nå skriver på sindre.vip hver dag og er i gang med nye businessventures for min egen del – det er kanskje ikke noe man skal ta helt for gitt.

I det hele tatt ser livet bedre ut fremover enn på lenge. Både med tanke på hva jeg vet jeg skal få til selv, helt på egenhånd nå i 2020, men også med tanke på at jeg nå kommer til å ha nok en sikker «bi-inntekt» ut februar.

Ja, for i dag ringte de fra bemanningsbyrået og jeg har basically fått…

En ny jobb

27. januar begynner jeg nok en gang enda et nytt sted (helt nytt denne gangen), i tilsvarende bransje som den forrige, men samtidig et sted jeg aldri før har vært, og ingen form for trygghet i form av at «jeg har pappa på jobben»! 😛

Og slik jeg tenker nå for tiden, ser jeg på dette som perfekt. Dette bli ENDA en ny utfordring, som jeg faktisk gleder meg til å ta fatt på.

Litt av planen da jeg startet sindre.vip, var at jeg skulle ha en slags bucket list her, en liste over ting jeg ønsker å gjøre i livet, før jeg dør.

Og det er faktisk en ganske lang liste.

Etter dette neste vikariatet blir ferdig (det spørs både på min egen innsats i firmaet og hvor lenge bedriften faktisk trenger meg), kan jeg krysse av enda en ting jeg har gjort.

Små ting som gir livet ekstra mening… og krydder. Jeg liker krydder. 😀

Hvis noen nå tror at jeg er tilbake til arbeidslivet for godt – fortvil ikke. Dere tror vel ikke jeg har blitt helt gal?! 😆

Dette er noe jeg ser på som en midlertidig løsning, hovedsaklig for å betale ned på gjeld, men også for å gi meg nye utfordringer, og kanskje stifte noen nye gode bekjentsskaper og kontakter.

Jeg kommer til å drive Låstad Communications samtidig som jeg har en vanlig jobb en stund.

Hverdagen i Låstad Communications består bl.a. i å skrive nye innlegg til Viral’o’Mania… (og der ville det stoppet, for et halvt år siden. Men nå kan jeg legge til:) skrive bøker, hjelpe folk med nettsider, få i gang annonsedeals, skrive personlige innlegg til sindre.vip, prøve meg på en ny dropshippingbusiness (for første gang) – og ved siden av dette har jeg som hobby å lage kunst og musikk (samt at jeg skal begynne å trene igjen, med en kompis som har blitt personlig trener)!

Det kan jo ikke bli annet enn bra? Jeg stortrives hvertfall!

You can do this!

Siste tanker

Selv om jeg kanskje har utstrålt, gjennom utallige artikler på Glabladet, at jeg «aldri skulle ha en vanlig jobb igjen», har jeg aldri ment å si at det å ha en vanlig jobb er «dumt».

I lengden – ja 🙂 Men ikke en gang i blant, som en midlertidig greie. Det kan være mange gode grunner til det!

Det er viktig å holde en viss bakkekontakt når livet forteller deg at ikke alt er som det skal – og da er det ingenting som er mer riktig enn å gjøre det du selv innerst inne føler er riktig.

Som gründer og «gå sine egne veier»-forkjemper, er det viktig å ikke bli så «high and mighty» at man ikke engang vurderer andre muligheter når man har klart å male seg inn i et hjørne.

You do what you gotta do.

Livet tar uventede vendinger i blant, og det kan fort bety at man befinner seg i en situasjon man aldri hadde trodd, men da er det viktig å tilpasse seg og å se løsninger, fremfor å bli stående bom fast og stagnere og grave sin egen grav enda dypere.

Det er den eneste måten å komme seg opp og ut av driten.