Slipp andre til når du sitter fast

Det kan skje mye artig når man er ute på byen. Men det kan også skje artige ting dagen derpå. Dette er den sanne historien fra virkeligheten, based on a true story, med, vel, la oss bare kalle henne Blondie… *kremt* i hovedrollen.

Tid: Dagen derpå (forrige søndag.)
Sted: Bergen by. Sindres Home Business Office (also known as Glabladet Enterprises LTD A/S.)

Sindre slapper av etter en natt han kunne ha husket mer fra. Fra komforten av hans eget hjemmekontor, om enn noe redusert, begynner han å gå løs på neste ukes mange og tunge oppgaver. Glabladet har nettopp blitt omgjort til et «gladmagasin» med flere skribenter, og det er nok å henge fingrene i. Ting har ikke gått helt smooth, og den heftig markedsførte, skammelig selvpromoterte «relanseringen» som skulle ha funnet sted 1. august, har ikke gått helt etter planen pga. en rekke uforutsette hendelser og utfordringer, som Sindre (som sedvanlig) tar med fatning og et stort smil. :|

Men gårsdagens herjinger på byen har satt sine spor. Den allerede følte reduksjonen i hans kapasitet til å gjøre noe som helst annet enn å sippe Cola foran TV-skjermen innhenter ham på nytt og skriker: «SE TIL HELVETE Å TA DEG LITT FRI, DIN HARDTARBEIDENDE, OVERAMBISIØSE PAPPSKALLE! Og ha GOD samvittighet for det!»

«Yes sir, whatever you say, o great master», svarer Sindre.

History Channel svikter aldri med sine Universe-programmer og Sindre lever seg inn i hvor ufattelig stort universet er og livets andre mysterier. Så fascinerende er det faktisk, at han… nesten… z…z..z-zovner.

Det Sindre ikke hadde regnet med var at samvittigheten hans ikke hadde tatt kvelden helt enda, og begynte plutselig å rope: «Dra deg opp fra sofaen din dovenpeis, og pell deg inn på ‘FACEBOOK’!!» …Dermed ble det ikke noe søvn på stakkars, overarbeidede Sindre, som øyeblikkelig løftet sin sexy bergenserrompe opp fra den myke, gode sofaen, og spratt inn på Mac’en nok en gang. Det han imidlertid var for sløv til å fatte, var at samvittigheten selvsagt ikke ropte «Facebook». Sindres tilstand må ha gjort at han rett og slett hørte det han ville høre.

«Oi, her skjer det noe», brøt Sindre ut. «Blondie finner visst ikke mobilen sin, i følge hennes siste statusoppdatering. Og hun har leitet i hele dag! Huff, ikke bra…»

Dette gjorde Sindre litt nervøs. Natten før hadde han nemlig «lånt» mobilen til Blondie for å ringe alle på anropslisten hennes for å spørre om «det var FEST?!?!??» Deretter hadde Sindre og Blondie blitt separert midt i byen. Mot alle odds, og ved hjelp av mobilen til Blondie, klarte Sindre likevel, på mystisk vis, å finne igjen en annen venninne som han hadde mistet av synet enda tidligere på kvelden. Etterhvert klarte de å surre seg hjem, og ventet nå bare i spenning på om Blondie og en annen venn skulle finne veien hjem.

(Okey, folkens. Et lite pust i bakken. *Fjuh*… det blir ikke et mer innviklet persongalleri å holde styr på enn nå. Denne fantastiske sagaen jeg forøvrig tenker å selge inn til et filmselskap, inneholder kun: Blondie, Sindre, venn og venninne. Ikke verre enn det!)

Sindre hadde frem til nå vært svært forsiktig med mobilen til Blondie, fordi han tidligere på kvelden var sikker på at han allerede hadde mistet mobilen til ‘venninne’ – noe som heldigvis viste seg å ikke stemme ettersom… vel… la oss bare gjengi telefonsamtalen:

Sindre: Heeey, venninne!!
Venninne: Ey.
Sindre: Ehhh, du? Jeg tror jeg har mistet mobilen din… :(
Venninne: …Eg holder an i hånden… opptil øret…? …
Sindre: …eh… ååjaaaa!! Så bra, da!! :)

:roll:

Anyway, on with our story…

Blondie og ‘venn’ kom omsider frem. Hele tiden hadde Sindre altså tatt godt vare på telefonen, og tiden var inne for overleveringen. Den fant sted… Men spørsmålet skulle bli: Ville Blondie, hennes tilstand tatt i betraktning, huske dette til dagen etter, når det skulle vise seg at hun våknet opp til at mobilen var «sporløst forsvunnet»? Eller ville hun skylde på Sindre?!

…Følg med…!

Du følger fortsatt med? Flott!

La oss gå «tilbake» (frem) til søndag, dagen derpå igjen. Sindre så sjokkmeldingen på Facebook og kommenterte statusen til Blondie. Det viste seg at Blondie faktisk husket overleveringen (fjuh), men bønnfalte likevel Sindre til å dobbeltsjekke alle lommer og eventuelle fettvalker. Men nada. Sindre spurte om Blondie hadde sjekket opplagte steder som under sengen, alle hyller, oppi sko, vesker, dynetrekk, gulv, tak, badet, kjøkkenet, skuffer og skap… Noe Blondie sa hun hadde gjort. Hun konkluderte dermed med at Casper-spøkelset «måtte» ha tatt den… :P

For å gjøre en lang historie kort: Dette endte med at Sindre kom ned til Blondie for å hjelpe å lete. Etter to minutters «leting», stakk han hodet under sengen. Et sted både Blondie og ‘venn’ visstnok hadde sjekket 50 ganger, tidligere på dagen. Det var ikke spesielt mye rot under sengen. Det lå en hvit ledning der… Og bak den, noe som kunne se ut som en fjernkontroll… Eller… en mobiltelefon! :roll:

Sjeldent har det vel føltes mer godt å gni inn hvor stupid det går an å bli, med kommentarer som «Jeg tror heller det spøker i hodene deres» og andre visdomsord på sin plass.

Sindre ble dagens helt, og Blondie og mobiltelefonen levde lykkelig i alle sine dager… i hvert fall frem til neste helg. :)

***

Så, hva var poenget med denne historien? Vel, det var ikke å henge noen ut. Kanskje husker du tittelen, kanskje ikke: «Slipp andre til når du sitter fast». Det «Blondie» gjorde da hun spurte om jeg ville komme ned og lete, var slett ikke dumt. Hun sikret seg ferske øyne til å se på saken. En sak de selv hadde sett seg blind på i løpet av de mange timenes iherdig leting. Og hele den tiden var altså «løsningen» rett foran nesene deres.

Dette er ikke noe uvanlig fenomen. Faktisk skjer det varianter av dette for folk flest, ganske ofte også. Meg selv inkludert. Noen ganger er vi blind for løsningene som ligger rett foran øynene våre. Noen ganger må vi innse at det kan være lurt å la andre, utenforstående slippe til for å «evaluere» situasjonen og få et utenfra og inn-perspektiv, til en forandring.

Ta dette eksempelet. Da jeg kom ned der hadde jeg to valg:

  1. Jeg kunne velge å høre på hva de hadde å si, og ta for god fisk at de virkelig hadde leitet grundig på de mest opplagte stedene, og dermed unnlate å leite der selv, og gå løs på de mer «kreative» stedene.
  2. Jeg kunne valgt å tenke realistisk på saken og innse at «den MÅ jo være her et sted» og dermed dobbeltsjekke alle de opplagte stedene, med ferske øyne, selv om de sa de hadde leitet der.

For å si det sånn, de 2 første minuttene brukte jeg til å være «kreativ». Så «tok jeg meg sammen». Og voila…!

Hvor i livet ditt sitter du fast? Vil du slutte i en utilfredsstillende karriere men vet ikke hva du skal satse på? Vil du ta forretningen din til det neste nivået, men sitter fast i alle dine nåværende prosjekter? Vil du slutte å røyke men vet ikke hvor du skal begynne? Vil du lære å sjekke damer men vet ikke hvordan? Ta kontakt med andre som har vært i din situasjon, som du tror kan hjelpe deg. Noen ganger kan det være folk du kjenner godt. Andre ganger må du kanskje hyre noen utenfra. Men poenget er å ikke tro at du skal klare alt selv!

Dette er hvorfor inspirerende blogger er så flott! Se på det som gratis hjelp/inspirasjon/spark i ræven til å begynne å tenke i de rette baner til å faktisk gjøre noe.

Okkuperes du av for mange oppgaver å gjøre? Ansett noen frilansere og outsource det du ikke trenger å gjøre selv. Ha alltid et åpent sinn, fordi det vil tillate deg å godta muligheter som kan virke litt «langt ute» ved første øyekast, men som ved nærmere ettertanke kanskje er akkurat det du burde gjøre.

Min løsning for å komme meg ut av en A4-jobb var å koble skrivetalentet mitt opp mot internett og data. Skrivetalentet hadde jeg fra jeg gikk på barneskolen (90-tallet) og data hadde jeg tilgang til fra 2000. Kontinuerlig internettilgang først i 2003. Likevel skulle det gå helt til 2008 før jeg innså kraften av å starte en egen blogg og sette seg høye mål og dermed nå langt, fremfor å sette seg «realistiske» mål og dermed gå på trynet og ikke komme noen vei.

«Alle» sa alltid at jeg burde bli journalist eller noe som hadde med skriving å gjøre. Begrensningstanken min var at jeg trodde jeg måtte ta høyere utdanning for å kunne leve av å skrive. Men noen måneder etter at jeg begynte å få hjulene til å gå rundt, innså jeg 10 grunner til hvorfor man ikke trenger å ta høyere utdanning (advarsel: Vil ikke gjelde alle yrkesfelt, som kirurgi… :P )

Det virkelig fine ved å ha tatt det valget jeg har gjort er at jeg har lært utrolig mye andre ting som på sikt kan tjene meg penger på andre måter enn å «leve av å skrive» også. Dette har allerede begynt å skje i form av å hjelpe andre med teknologien bak å starte sine egne blogger, for å nevne noe.

Så slipp andre til når du sitter fast eller er i tvil. Ha et åpent sinn. Da øker du sjansene for å komme ut av din nåværende situasjon betraktelig.

Legg igjen en kommentar