Blogging tar stadig mer av i Norge. Kampen om oppmerksomhet blir stadig større. Og stadig flere bloggere tar «fake it ’till you make it»-prinsippet til nye høyder. Dette innlegget var jeg lenge i tvil om jeg skulle skrive. Det er nemlig spesielt inspirert av én blogger. Og Glabladet er ikke her for å henge noen ut. Men etter å ha vært i samtaler med andre lesere av vedkommenes blogg, kom jeg frem til at historien om denne bloggeren kunne være utgangspunktet for en debatt. Uten at jeg trenger å si hvem det gjelder.
Jeg ønsker å fremme en debatt om hvorvidt det er forsvarlig eller ei å lyve sine lesere rett opp i ansiktet, for å oppnå oppmerksomhet. Hvor går grensene? Når det gjelder målsettinger har jeg tidligere sagt at det er fordelaktig å visualisere og oppleve følelsene av å allerede ha nådd sine mål (eksempelvis lykkes med å tjene masse penger på en blogg). Men bør man dra det så langt at man lyver høylytt til alt og alle om sine resultater? Bør man la det gå så langt at man tror det selv? Det er bra for Law of Attraction å «lure seg selv» litt, men det anbefales ikke å lure verden!
Bloggeren dette innlegget er inspirert av har gått ut i media og påstått at hun tjener store penger på sin blogg. Hun har klart å få avisoppslag i VG, hvor hun ble omtalt som en «millionblogger», samt blitt intervjuet av to store radiokanaler, hvor hun løy for en hel nasjon om annonseinntektene og besøkstallene sine.
Hvordan vet jeg at hun løy? Vel, innrømmelsen kom i et eget blogginnlegg like etterpå. Da hadde hun først lurt alle leserne sine ved flere anledninger, deretter kontaktet hun meg og fortsatte sine løgner, for så å toppe det hele med å like godt lyve for hele nasjonen også.
Jeg hadde forøvrig ikke trengt denne innrømmelsen for å vite at hun løy. Jeg skjønte det hele tiden. Like etter at jeg publiserte intervjuet med motebloggeren Drea, og lenge før vedkommende hadde sine opptredener i aviser og radio, ble jeg kontaktet av bloggeren via mail. Hun påsto raskt at hun var Norges største blogger og hadde «big, hairy goals», som hun kalte det. Hun ville bli intervjuet i Glabladet hun også, og begrunnet dette med at hun smilte mye. «Javel?», tenkte jeg. «Logisk».
Selv om jeg var skeptisk til vedkommende, ble jeg med på leken en stund. Vi sendte masse mail frem og tilbake, og jeg prøvde å få ut detaljer rundt de fantastiske resultatene hun påsto hun hadde.
Etter at hun foreslo å møtes i Oslo hvor hun skulle spandere is og bli intervjuet av meg, sa jeg som sant (nesten) var, at økonomien var litt dårlig for tiden, så det måtte nok vente. Da kom det:
- «Flaks for deg at jeg tjener litt over 90 000 i mnd. da».
Wow. Hvis ikke det skaffer oppmerksomheten til noen og enhver, så vet ikke jeg. Men så kom jo den store blogginnrømmelsen noe uker senere, hvor man bl.a. kan sitere henne på dette:
- «Jeg har ennå ikke tjent penger på bloggen min».
I samme innrømmelse fremstår hun som meget etterpåklok og prøver å gi programlederen – men mest seg selv – skylden for at hun ikke stoppet opp på spørsmålet «Hvordan er det å tjene penger på blogging, hvordan gjør man det?». I stedet for å si at hun ennå ikke hadde tjent en krone, fremsto hun som en som allerede hadde tjent masse penger på dette. Men siden hun var 18 og dette var første gang hun var på radio (selv om hun riktignok har masse TV-erfaring), var jo dette, i følge begrunnelsen, noe som selvsagt kan unnskyldes, kremt, tihi.
Jeg har bare et spørsmål: Hvorfor sa hun da til meg at hun tjente 90 000 i mnd. noen uker før? Var det fordi hun hihi, kremt, var 18 år og dette var første gang hun sendte en mail?
Videre spurte jeg hvor i all verden disse inntektene kom fra, ettersom jeg ikke kunne se noen potensielle inntektskilder noe sted. Og løgnene ble stadig mer oppfinnsomme:
- «Jeg har reklame på bloggen min jeg, noen timer hver dag dekkes hele bloggen min med bannere som kommer nå og da».
- «Jeg har et styre på 5 stk som hjelper meg med alt i bloggen min».
- «Jeg driver med en del skjult reklame, noen liker det, andre ikke».
Sistnevnte setning er det vel ingen som egentlig vet hva man kan tro om, ettersom hun flere ganger har sagt på sin egen blogg at hun ikke driver med skjult reklame. Men hvis reklamen virkelig var skjult, then how would we know?
Så mitt poeng med dette innlegget er: Hvordan kan det ha seg at lesere fortsetter å besøke, forsvare, hylle og tilbe en blogger som åpenbart har ført dem alle bak lyset? Er det virkelig en god unnskyldning å være «ung og dum»? Sannheten er nok at hun visste veldig godt hva hun gjorde, og at hele løgnen var nøye planlagt. Hva slags rollemodeller er det andre unge jenter egentlig ser opp til? Vil vi ha en verden bestående av falske mennesker som gjør absolutt alt for oppmerksomhetens skyld? Eller vil vi ha en verden bestående av ærlige mennesker som virkelig bidrar med noe av verdi?
Jeg skal ikke dømme og si at det denne jenten har gjort er galt. Vi lever i en verden hvor det er opp til hver enkelt å mene hva som er «riktig og galt». Personlig mener jeg at ærlighet skaper troverdighet, og følger derfor dette prinsippet selv på denne bloggen. Jeg har ingen interesse av å lyve i håp om å komme meg opp og frem. Jeg er allerede på god vei der jeg vil, og kommer til å fortsette å bygge opp denne bloggen sakte men sikkert, og med et langsiktig perspektiv.
Hva mener du? Legg igjen en kommentar nedenfor.
NB! Jeg gjør oppmerksom på at ethvert forsøk på å offentliggjøre denne bloggerens navn eller webadresse i kommentarfeltet vil bli slettet av hensyn til personvern.
