Smil til verden og verden smiler til deg

Her forleden opplevde jeg noe uvanlig. En tenåringsjente kom mot meg mens jeg var på vei hjem fra butikken, og hun smilte til meg! Wow. Det er kanskje bare meg, men jeg er ikke vant til at tenåringsjenter gjør sånt. Faktisk har jeg ikke lagt merke til at folk generelt gjør sånt – til meg. Kanskje fordi jeg ofte går litt i min egen verden og ikke akkurat ser mine forbipasserende dypt inn i øynene. Jeg merket forøvrig at jeg syntes det var hyggelig å få et slikt uoppfordret smil, og jeg gliste litt sånn skjevt tilbake. Pga. den enkle lille hendelsen, merket jeg at jeg følte meg litt ekstra glad den kvelden. :)

Jeg har lagt merke til at folk smiler og hilser, uten at de kjenner hverandre. For meg har dette bare virket merkelig. Jeg ville ofte reagert med å lure på hva som foregikk i hodet på folk som faktisk sa «hei» til noen de ikke kjente. Hva var vitsen med det? Det var som om resten av verden hadde en slags «understanding», men jeg ble holdt utenfor. Renate er en smile – og hilse-magnet. Jeg har flere ganger måttet spørre: «Kjente du han/henne?» fordi noen faktisk sa «hei» til henne(!) og ikke meg. Men dette kan rett og slett ha hatt noe med at jeg ikke «fulgte med» eller «åpnet meg» for den slags.

Dagen etter den lille hendelsen med tenåringsjenten, i det jeg gikk ut døren, ble jeg møtt av en eldre nabo med en hund. Jeg så på han, han så på meg. Han sa «hei» og smilte. Hvorpå jeg sa «hei» og smilte. Og så slo det meg. Dette var jo faktisk ganske så koselig. Plutselig skjønte jeg hvorfor folk faktisk gjør sånt. Og jeg kunne ikke unngå å tenke på hvorvidt dette kunne ha noe med gårsdagens lille hendelse å gjøre. Kanskje jeg var blitt mer observant på muligheten? Dette var tross alt ikke noe som pleide å skje meg.

Så nå har jeg bestemt meg for å smile mer til verden. Løfte hodet opp, smile til folk i enda større grad enn før, gjerne utveksle et «hei» eller enda flere ord – det er jo tross alt bare hyggelig. Jeg kommer jo fra en «storby» (Bergen City), noe som igjen er med på å forklare hvorfor jeg ikke er helt vant til dette. Her i Drammen er det mer sånn innavl og «alle kjenner alle»-opplegg. (Hei Renate! Bare kødder med deg, ikke noe innavl… *kremt*). Så her virker folk rett og slett mer hyggelige mot hverandre. Selv om Drammen fortsatt er en by, er det en mye mindre by, og det har litt å si. Man skal ikke så langt utenfor storbyer som Bergen heller, før slikt begynner å bli mer vanlig.

Hva med å utfordre deg selv til å gjøre det samme mot de du møter (i den grad du ikke allerede gjør det, selvsagt)? Hva har man egentlig å tape på å opprette en liten samtale med en fremmed? Det verste som kan skje er å få et «himle-med-øynene- :roll: -blikk», en dusj med selvforsvarsspray i pupillene, eller hamring i hodet med paraply av en gammel dame. Men, det er heller lite sannsynlig. Ta sjansen. Om ikke vedkommende virker interessert, så tar du deg ikke nær av det, selvsagt, men bare smiler videre til verden – og du vil oppdage at verden smiler til deg. ;)

Etter dette har jeg kommet opp i flere tilsvarende situasjoner, og begynner allerede å bli vant til det. Tar jeg med meg denne vanen tilbake til Bergen en gang, på en bytur i sentrum, tenker jeg at mange vil reagere som jeg selv ville gjort før. Jeg ville kanskje reagert «hyggelig», men jeg ville likevel tenkt mine tanker for meg selv. Men ikke nå lenger. Nå ville jeg tenkt: «Ah, enda en som har skjønt det! :) »

Tar man det så langt som til å prøve å starte en liten samtale med en fremmed, kan det sees på som en fin måte å øve seg til det å faktisk sjekke opp noen av det motsatte (evt. samme) kjønn – når/hvis det behovet melder seg. Folk flest er livredd for å innlede en samtale for første gang med en potensiell kjærestekandidat. Men har man erfaring fra å starte opp enkle små samtaler med folk fra før, så har man en fordel når man skal begynne å date også.

Så er det ikke på tide å vise verden hvor god du faktisk er? :P

Legg igjen en kommentar