Usikker på andre = usikker på seg selv?

Jeg fikk nylig et spørsmål fra en leser som lurte på om det å være usikker på andre egentlig er det samme som å være usikker på seg selv. Det tenkte jeg å skrive litt om i dette innlegget.

Slik jeg ser det, er det er to faktorer som spiller inn når vi snakker om å være usikker på andre:

  1. Når du begynner å bli usikker på ditt eget selvbilde grunnet andres kommentarer, er du egentlig mer usikker på deg selv enn på dem.
  2. Når du er en nysgjerrig person som prøver å forstå andres tankegang (som vi f.eks. alle prøver å «forstå» en viss terrorist), uten at det har noe som helst å si for hva vi tenker om oss selv (personen trenger ikke å ha sagt noe om deg, og hvis vedkommende har det, er det likevel ikke din egen selvusikkerhet som gjør deg «usikker» på personen…)

Usikkerhet nr. 1 vil bli et ikke-tema så snart du blir maksimalt sikker på deg selv. Jeg tror ikke nødvendigvis at noen kan bli 100% sikker på seg selv, men mange ligger langt foran mange andre på dette området. Og for de som har langt igjen, kan det ofte ha mye med tidligere opplevde traumer, mobbing, mishandling, uforutsigbarhet, etc, å gjøre. Dette er som regel vanskelig for veldig selvsikre personer å forstå (med mindre de har vært gjennom den samme reisen og tatt et bevisst valg om å utvikle seg.)

Usikkerhet nr. 2 er ofte lett å forveksle med usikkerhet nr. 1, sånn at genuint nysgjerrige personer kan bli forvekslet med folk som er usikre på seg selv. (Merk at disse gruppene selvsagt kan krysse hverandre også.) Men i realiteten er det bare et ønske om å bli klokere og mer kunnskapsrik som ligger bak. Selv når det blir sagt noe om deg, og du dermed lurer på hva personen tenker, kan du forveksles med å ligge i gruppe 1, til tross for at du ikke lot kommentarene rokke ved ditt selvbilde overhodet.

Dette er et potensielt komplisert tema som kan utforskes i evigheter, men samtidig trenger det ikke være så mye vanskeligere å forstå enn beskrevet ovenfor.

Selv befinner jeg meg i gruppe 2, men har definitivt vært godt plantet i gruppe 1 tidligere i livet. Jeg har rett og slett tatt et bevisst valg om å stige ut fra gruppe 1 fordi den ikke ga meg annet enn frustrasjon. Nå er jeg bare «usikker» på andre i den forstand at jeg ønsker å finne ut hva de tenker, uten at det har noe med mitt eget selvbilde å gjøre. Jeg liker å være nysgjerrig fordi det gir meg muligheten til å lære nye ting. Jeg liker å eksperimentere og å være uforutsigbar, fordi et A4-liv er det kjedeligste jeg kan tenke meg.

Hadde jeg ikke hatt denne «usikkerheten» (som jeg liker å kalle «nysgjerrighet i forkledning») hadde jeg aldri opparbeidet meg nok kunnskap til å kunne skrive om temaene jeg tar for meg på Glabladet. Nysgjerrigheten har vært med meg hele livet, som den har med de fleste av oss, fordi den er en forutsetning for å lære. Men nå har den overtatt som hovedgruppe.

For de som ikke er kommet like langt enda, har Glabladet en rekke artikler i arkivet om hvordan få bedre selvtillit, og hvordan la være å bry seg så mye om hva andre tenker. Husk at andres kommentarer om deg har med dem å gjøre – ikke deg. I mange tilfeller er det trygt å si at de som er flinke/kjappe til å dømme, faktisk er de som utstråler mest usikkerhet. Men vær ikke selv rask med å dømme – det KAN være nysgjerrighet. ;)

Så for å svare på innsenderens spørsmål: Det kommer an på. :P

Legg igjen en kommentar